Amerikanske erstatningssaker

Et bilde av James Morgan McGill, også kjent som Saul Goodman

Alle har vel hørt om disse søksmålene i USA der privatpersoner blir tilkjent millioner eller milliarder i erstatning, for eksempel for å brenne seg på kaffen på McDonalds. Eller fordi mikrobølgeovnprodusenten ikke advarte mot å tørke katten i mikroen. Er dette fakta? Hvis ikke: Hva er årsaken til at man kan få tilkjent så store erstatningssummer i USA?


Jeg skriver denne artikkelen på litt generelt grunnlag. Det finnes en del forskjeller fra stat til stat, og videre bør jeg nevne at jeg ikke har noen formell kompetanse innen amerikansk erstatningsrett.

Men jeg har spesialisert meg innenfor erstatningsrett ved Universitetet i Oslo og har jobbet med erstatningsrett som advokat i over ti år. Og jeg har lenge latt meg fascinere av disse snodige søksmålene og gigantiske erstatningssummene man hører om i populærkulturen eller i nyhetene. Forfatteren John Grisham skriver også fantastiske bøker om amerikanere som vinner mot de store korrupte legemiddel- eller kjemikalieselskapene, eller om amerikanske «mass tort lawyers» som flyr rundt i landet i sine private jetfly og saksøker legemiddelgiganter.

Følg med på vår blogg for andre interessante erstatningsartikler.

Norsk og amerikansk erstatningsutmåling

Full erstatning for det økonomiske tapet

I Norge er hovedregelen at man skal ha full erstatning. Dersom man må til legen, så skal skadevolder eller dennes forsikringsselskap betale utgiftene til dette. Det samme dersom man blir varig skadet og lider et inntektstap. Dette gjelder også fremtidig inntektstap. Slik er det også i amerikansk erstatningsutmåling. En kan jo tenke seg at medisinske utgifter blir langt høyere i USA. Men prinsipielt så kan jeg ikke se at det er så veldig stor forskjell når det gjelder erstatning for økonomisk tap. Det er i alle fall ikke det økonomiske tapet som er interessant når man skal sammenligne norsk og amerikansk erstatningsrett.

Erstatning for ikke-økonomisk tap

Menerstatning

I norsk erstatningsrett er det i liten grad tradisjon for erstatning for ikke-økonomisk tap. Vi har noe som kalles for menerstatning. Dette er erstatning som skal kompensere for tapt livskvalitet. Det forutsetter at skadelidte har fått en varig og omfattende skade. Både psykisk skade og fysisk skade kan gi grunnlag for menerstatning. Ettersom menerstatning kompenserer for tapt livskvalitet så vil erstatningen være høyere jo yngre skadelidte er, og jo mer omfattende skaden er. Men den høyeste menerstatningen vi har fått tilkjent i mitt firma er 1,2 millioner kroner i denne saken. Som regel er det tale om noen få hundre tusen.

Oppreisningserstatning

Videre har vi noe som kalles oppreisningserstatning. Dette er et lite plaster på såret for den krenkelsen man har blitt utsatt for, og en form for bot til skadevolder. Oppreisning kalles ofte for erstatning for «tort og svie» på folkemunne. Oppreisning forutsetter at skadevolder har forvoldt skaden grovt uaktsomt eller med vilje.

Det skal mye til for å konstatere grov uaktsomhet. Dersom du lukker øynene og kjører el-sparkesykkelen nedover Karl Johan en lørdag ettermiddag og skader noen så vil du klart ha opptrådt grovt uaktsomt. Som følge av kravet om grov uaktsomhet eller forsett så er oppreisning mest praktisk i straffesaker.

Det er også vanlig at staten yter oppreisning i saker som gjelder justismord eller uberettiget straffeforfølging. Da kan det bli tale om høye summer. Oppreisning kan også være aktuelt i saker om usaklig oppsigelse, men det er da tale om lave summer, gjerne på rundt 100 000 kroner eller noe slikt. Det samme i injuriesaker. Staten og av og til kommunene opererer med ulike former for rettferdsvederlag til mennesker som har blitt sviktet av det offentlige, men også her er det ofte tale om noen hundre tusen i oppreisning for ødelagte liv.

Jeg har jobbet mye med grove overgrepssaker, og den høyeste oppreisningerstatningen jeg har hørt om er en veldig grov sak jeg hadde hvor offeret ble tilkjent 600 000 kroner i oppreisning. I saker om voldtekt til samleie er oppreisningserstatning standardisert til 150 000 kroner. Som følge av kravet om grov uaktsomhet vil selskaper i liten grad bli ansvarlig for oppreisningserstatning i saker som gjelder personskade. Men det kan tenkes for eksempel dersom ledelsen har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig og dette har medført skade.

I norsk erstatningsrett vil det dermed være lite sannsynlig å kunne oppnå mer enn et par millioner kroner i erstatning for ikke-økonomisk tap.

Punitive damages

På den andre siden av dammen er virkeligheten en helt annen. I alle fall i enkelte stater. I USA opereres det med en erstatningspost som kalles «punitive damages». Denne har flere likhetstrekk med oppreisningserstatning. Men der norsk erstatningsrett begrenser oppreisningserstatning til noen få hundre tusen, kan «punitive damages» nå absurde nivåer i amerikanske rettssaler.

Punitive damages har et langt sterkere element av straff enn det oppreisning har i norsk erstatningsrett. I Norge har det heller ikke mye å si hvem skadevolder er, og hva slags økonomi vedkommende har. I USA er dette helt sentralt ved utmålingen av punitive damages. Punitive damages kan ha en preventiv effekt ved at selskaper søker å unngå skader. Et stort selskap kunne jo budsjettere med at de vil tåle enkelte erstatningsutbetalinger fremfor å gjøre kostbare endringer på produktene eller tjenestene.

Eksempel: Chrysler oppdager at hver ti tusen solgte Minivan har en produksjonsfeil som medfører at bakluken åpnes i fart. Bak i bilen sitter det gjerne folk, som da kan ramle ut og skade seg eller dø. De har solgt femti tusen minivans. Uten punitive damages så vil det være billigere å utbetale erstatning i de få skadesakene som oppstår fremfor å kalle tilbake femti tusen biler for å fikse feilen.

Chrysler ble i 1997 dømt til å betale to milliarder kroner til foreldrene til en seks år gammel gutt som døde som følge av feilen med bakluken. Da blir det fort lite lønnsomt å ikke tilbakekalle bilene.

Tradisjon tro gikk kanskje en milliard til advokatene, men det kommer jeg til litt lenger ned i artikkelen.

I Norge har vi ordninger der staten kan ilegge bøter til selskaper. Rettssystemet i USA belønner den eller de som tar kampen mot de store foretakene.

McDonalds-saken

Den mest kjente amerikanske erstatningssaken gjelder en kvinne som heter Stella Liebeck, som sølte en kopp med varm kaffe fra McDonalds ned i skrittet mens hun satt i en bil. Hun fikk tredjegrads forbrenninger på seks prosent av kroppen og måtte ta hudtransplantasjon. Stella måtte undergå behandling i flere år, og ble varig skadet.

Stella saksøkte McDonalds fordi kaffen var urimelig varm. Hun ble av juryen tilkjent $160 000 i medisinske utgifter (land of the free!) og $2,7 millioner i punitive damages (home of the brave!). Dommeren i saken reduserte erstatningen og Stella inngikk et hemmelig forlik med McDonalds.

I Norge ville Stella maksimalt fått erstatning for behandlingsutgiftene. Egenandelstaket på rundt 2000 kroner var kanskje allerede oppnådd det året, og da ville hun ikke fått dette engang. Dersom man kunne påvise grov uaktsomhet kunne en liten oppreisning kanskje være aktuelt.

Vandrerhistorier og frivolous lawsuits

Har du hørt om kvinnen som fikk millioner av dollar i erstatning for at katten døde da hun tørket den i mikrobølgeovnen, eller innbruddstyven som fikk millioner av kroner i erstatning da stigen til huseieren brakk slik at han skadet seg? Eller hva med han som fikk millioner av dollar etter å ha satt bobilen på cruise control mens han gikk og lagde seg en sandwich?

Dette er som regel historier uten rot i virkeligheten. Det verserer mange artige vandrehistorier om amerikanske søksmål. Det kan være at noen av de stammer fra ekte søksmål, men de fikk neppe det utfallet som blir hevdet i vandrehistoriene.

Men det er ingen tvil som at det reises mange erstatningssøksmål i USA, og det er en stor debatt om ubegrunnede søksmål og punitive damages, og kostnaden dette medfører for samfunnet. Leger må for eksempel ha veldig dyre forsikringer fordi de stadig blir utsatt for mer eller mindre ubegrunnede «malpractice lawsuits». Kostnadene ender selvsagt hos øvrige pasienter. I Norge har vi heldigvis ordningen med pasientskadeerstatning.

Ambulance chasing

Interessante temaer som jeg har lest mye om i John Grisham sine bøker er ambulance chasing og mass tort lawyers. Dette har også en rot i virkeligheten. Amerikanske erstatningsadvokater kommer i flere varianter. Ambulance chasing er for eksempel når advokater sitter i kantina på sykehuset for å forhåpentligvis komme i prat med pårørende til en trafikkskadeoffer, eller der de deler ut visittkort på ulykkessteder. Dette er heldigvis ikke utbredt i Norge.

Mass tort lawyers

Mass tort lawyers, eller «gruppesøksmålsadvokater» i mangel av noe tilsvarende norsk uttrykk, er advokater som spesialiserer seg på å saksøke for eksempel legemiddelselskaper på vegne av hundrevis eller tusenvis av skadelidte.

USAs rikeste advokat, Peter Angelos, er en slik mass tort lawyer. Her snakker vi søksmål mot tobakkselskaper og massesøksmål for skader etter asbest og legemidler. Det er estimert at han skal ha tjent $330 millioner dollar på én rettssak alene.

Vi har gruppesøksmål i Norge også, men det er ikke veldig utbredt. Gruppesøksmål forutsetter at de faktiske og rettslige grunnlagene for kravene er noenlunde like, slik at det er hensiktsmessig med en samlet behandling.

No cure, no pay

«No cure, no pay», er et vanlig uttrykk i amerikansk erstatningsett. Det er veldig dyrt å gå til rettssak, både i USA og i Norge. Så dyrt at de fleste ikke har råd til det. Det er utbredt praksis i USA at advokatene legger ut kostnadene for prosessen, mot at de får 30-50 prosent av erstatningen som oppnås, etter at kostnadene er dekket.

No cure, no pay, i sin reneste art, strider mot advokatetiske retningslinjer i Norge. Men enkelte firmaer påtar seg oppdrag der det avtales en lav timesats dersom resultatet ikke blir bra, og en høyere timesats dersom resultatet blir bra. Men ikke slik at en mottar en prosentandel av erstatningen. Jeg har aldri påtatt meg oppdrag etter slike regler, men jeg har flere ganger bestemt meg for å avstå fra å kreve salær dersom klienten ikke fikk noe ut av oppdraget og det ikke var noen rettshjelpsordninger som dekket salæret.

Jurykonsulenter

John Grisham har viet mange sider til selve prosessen med å velge jurymedlemmer i sine bøker. Og det viser seg at dette faktisk er en egen bransje i USA. Disse kan benyttes i både straffesaker og sivile saker, og for en pengesum så hjelper de deg med å velge ut de jurymedlemmene som mest sannsynlig vil stemme i din favør.

Verdens desidert største erstatningssak

På 90-tallet gikk de fleste av de amerikanske delstatene til søksmål mot de fire største tobakksprodusentene. De krevde erstatning for økonomisk tap som følge av utgifter til medisinsk behandling av tobakksrelaterte skader. De forlikte i 1998, blant annet med erstatning på $ 206 milliarder(!), som betales over en periode på 25 år. Det som er ekstra interessant, er at noen av delstatene, som Florida, Texas og Missisippi, benyttet private erstatningsadvokater. Disse skal visstnok ha fått betalt $ 8,2 millarder i salær. Galskap!

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Våre erstatningsadvokater står bak nettstedet Erstatning.no®. Vi holder til i Oslo, men vi bistår til enhver tid hundrevis av personer i hele landet med å kreve erstatning

    Har jeg krav på erstatning?
    Får jeg dekket mine advokatutgifter?
    Har jeg noen frister å forholde meg til?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!