Hva er ansvarsgrunnlag?

To personer som sitter ved et bord å leser om ansvarsgrunnlag sammen

For å kunne kreve erstatning må det foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng. Ansvarsgrunnlag er dermed et grunnvilkår for erstatningsansvar. Det er flere ulike ansvarsgrunnlag innenfor erstatningsretten, og det vil her gis en oversikt over de mest sentrale.


Hva er ansvarsgrunnlag?

For å ha rett til erstatning må tre grunnvilkår være oppfylt: Det må foreligge et rettslig grunnlag for å kreve, og dette kalles for vilkåret om ansvarsgrunnlag. Ansvarsgrunnlag peker ut hvem som er ansvarssubjekt. Kilde: Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok s. 4. 2. utgave, 2019.

Kort og upresist er et ansvarsgrunnlag en regel som bestemmer at en skadevoldende handling skal føre til erstatningsansvar. Et ansvarsgrunnlag er dermed den rettslige hjemmelen for å kunne knytte erstatningsansvar til en skadevoldende handling. Hjemmelen for ansvarsgrunnlaget kan enten følge av lovfestede eller ulovfestede regler.

Ansvarsgrunnlaget må kunne rettes mot et ansvarssubjekt. Ansvarssubjektet vil være den som har voldt skaden, og kan være alt fra skadevolderen personlig, et forsikringsselskap eller staten.

Som nevnt er ansvarsgrunnlag et av tre grunnvilkår for å kunne kreve erstatning. Trykk her om du ønsker å lese mer om de øvrige grunnvilkårene.

Subjektive og objektive ansvarsgrunnlag

Det trekkes et skille mellom subjektive og objektive ansvarsgrunnlag.

Et subjektivt ansvarsgrunnlag forutsetter at det er utvist skyld, herunder uaktsomhet. At det er utvist uaktsomhet, innebærer at ansvarssubjektet må kunne bebreides.

Et objektivt ansvarsgrunnlag forutsetter ikke uaktsomhet. Ansvaret er med andre ord rent objektivt, og slik ikke betinget av at ansvarssubjektet kan bebreides.

Subjektivt ansvarsgrunnlag – culpaansvaret

Det subjektive ansvarsgrunnlaget betegnes ofte som culpaansvar, hvor «culpa» betyr skyld eller uaktsomhet. Culpaansvaret er det alminnelige ansvarsgrunnlaget innenfor erstatningsretten, og er utviklet gjennom rettspraksis og teori.

Det er en rekke lovbestemmelser som hjemler et skyldansvar. Innenfor kontraktsretten er debitor ansvarlig for feil eller forsinkelser som skyldes forsømmelser på hans side. Skadeerstatningsloven oppstiller et culpaansvar for barns ansvar, foreldes ansvar og arbeidsgiveransvaret. Ellers er culpaansvaret og det nærmere innholdet i dette i stor grad ulovfestet.

Det opereres med tre grader av skyld i erstatningsretten, herunder simpel uaktsomhet, grov uaktsomhet og forsett. Inndelingen er bestemmende for hvilken skyldgrad som kreves. Det kreves en høyere skyldgrad for å kunne statuere ansvar på grunnlag av grov uaktsomhet.

Simpel uaktsomhet

Det sentrale er om ansvarssubjektet har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Utgangspunktet er at ansvarssubjektet har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, dersom vedkommende kunne og burde ha handlet annerledes. At skadevolderen kunne ha handlet annerledes, sikter til at det forelå handlingsalternativer. At skadevolderen burde ha handlet annerledes, sikter til hva en fornuftig person i samme situasjon ville gjort.

Grov uaktsomhet

Høyesteretts uttalelser i Rt.1989.1318 er klargjørende for hva som kreves for å kunne statuere ansvar på grunnlag av grov uaktsomhet. Førstevotterende uttalte følgende;

«For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte». Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».

Høyesteretts uttalelser i nevnte dom er fulgt opp i senere avgjørelser. I HR-2017-1977-A (Hårfønerdommen), presiserte Høyesterett at «graden av avvik fra normene for forsvarlig atferd – graden av klanderverdighet – er altså det som avgjør om uaktsomheten er grov»

Momenter i culpavurderingen

Det er en rekke momenter som blir vektlagt i vurderingen av om det foreligger simpel eller grov uaktsomhet. Disse momentene kan deles inn i objektive og subjektive elementer.

Blant de objektive elementene, kan nevnes handlingsnormer utenfor erstatningsretten, handlingens skadeevne, synbarhet, handlingsalternativer og handlingens nytteverdi.

I HR-2017-1977-A kom Høyesterett med uttalelser vedrørende handlingens skadeevne. Det ble uttalt at ved bedømmelsen av skadeevnen inngår både «risikoen for skade og omfanget av den potensielle skaden». I forlengelse av dette ble det presisert at jo større sannsynlighet det er for skade – skaderisiko – eller jo større den potensielle skaden er, jo større forsiktighet kreves. Videre står det sentralt om skadevolderen hadde handlingsalternativer. I Rt.2005.1714 (Varandarekkverk), uttalte Høyesterett at en skaderisiko som er «synbar for skadevoldere flest», skjerper aktsomhetskravet.

De subjektive elementene betegnes ofte som «unnskyldningsgrunner». Det er tale om subjektive unnskyldningsgrunner som fritar for ansvar. Slike unnskyldningsgrunner kan foreligge på både skadevolderens og skadelidtes side. Her kan det blant annet legges vekt på skadelidtes egen opptreden og hvorvidt vedkommende selv har bidratt til skaden.

Objektivt ansvarsgrunnlag

Det objektive ansvarsgrunnlaget kan deles inn i ulovfestet og lovfestet objektivt ansvar.

Et lovfestet objektivt ansvar følger blant annet av bilansvarsloven. Det bestemmes her at skadevolderen er ansvarlig for skade ens egen bil voldes, uavhengig av skyld.

Det ulovfestede objektivet ansvaret er utviklet gjennom Høyesterettspraksis.

Det følger av rettspraksis at det må foretas en sammensatt helhetsvurdering, hvor vurderingstemaet er om risikoen for skade er stadig, typisk og ekstraordinær. Det er også en forutsetning at det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom den skadevoldende virksomhet og ansvarssubjektet. Er disse vilkårene oppfylt, må det foretas en helhetsvurdering av hvem som er nærmest til å bære risikoen. Dette ble lagt til grunn i Rt.2009.1237 (Nordsjødykkerdommen). Samlet sett bygger det ulovfestede objektive ansvaret på risiko- og rimelighetsbetraktninger.

Vilkårene om stadig, typisk og ekstraordinær indikerer at det må foreligge en risiko med visse særtrekk. I nyere Høyesterettspraksis har særlig spørsmål om risikoen er ekstraordinær, stått sentralt. Spørsmålet er om risikoen ved den skadevoldende virksomheten eller innretningen er vesentlig større enn det man gjerne kaller dagliglivets risiko. Risikoens skadeevne må da vurderes, herunder både sannsynligheten for skade og mulig skadeomfang.

Kilder

Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, 2019.

Hagstrøm, Viggo, Are Stenvik. Erstatningsrett, 2. utgave. Universitetsforlaget, 2019.

Bergen Open Research Archive: Retten til erstatning for ikke-økonomisk tap ved krenkelser av EMK artikkel 8. Hvilket ansvarsgrunnlag kan gjøres gjeldende for et krav om oppreisningserstatning ved krenkelser av EMK artikkel 8? (uib.no)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Våre erstatningsadvokater står bak nettstedet Erstatning.no®. Vi holder til i Oslo, men vi bistår til enhver tid hundrevis av personer i hele landet med å kreve erstatning

    Har jeg krav på erstatning?
    Får jeg dekket mine advokatutgifter?
    Har jeg noen frister å forholde meg til?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!