HR-2017-352-A: Saken gjaldt krav om voldsoffererstatning til tre deltakere på AUFs sommerleir på Utøya. Deltakerne var på landsiden under terrorhandlingen den 22. juli 2011, og hadde på ulike måter hjulpet og bistått andre ungdommer som hadde svømt over eller blitt fraktet i land med båt.
Etter hendelsen fikk de tre deltakerne påvist flere psykisk betingede skader, blant annet tilpasningsforstyrrelser og ulike former for angst og depresjon. En av de tre fikk også posttraumatisk stresslidelse. De søkte om voldsoffererstatning i mars 2013. Søknadene ble avslått kort tid senere. Vedtaket ble påklaget, men stadfestet av Erstatningsnemnda for voldsofre i desember 2013.
I juni 2014 saksøkte de tre deltakerne staten for Sør-Trøndelag tingrett, og krevde betaling av oppreisningserstatning. Tingretten kom til at kravet ikke kunne føre frem, og frifant staten ved Erstatningsnemnda for voldsofre. Dommen ble anket til Frostating lagmannsrett, men ankene ble forkastet i 2016. Deltakerne anket dommen til Høyesterett, og gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde anvendt voldsoffererstatningsloven feil.
Først vurderte Høyesterett om deltakerne hadde krav på erstatning etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Bestemmelsen hjemler rett til erstatning for «[d]en som har lidd en personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen, eller friheten, eller dennes etterlatte». Etter en nærmere vurdering av bestemmelsens vilkår kom Høyesterett til at de tre deltakerne ikke hadde krav på voldsoffererstatning. Det var klart at deres psykiske skader kvalifiserte til «personskade». Det var også årsakssammenheng mellom terrorhandlingene på Utøya og de psykiske skadene.
Les om voldsoffererstatning uten anmeldelse her.
Det er imidlertid ikke enhver faktisk årsakssammenheng som er tilstrekkelig for å utløse retten til voldsoffererstatning. I utgangspunktet er det bare de skadelidte som selv har blitt utsatt for den straffbare handlingen som har krav på voldsoffererstatning. Det var ikke holdepunkter i saken for at statens ansvar skulle strekkes så langt at også deltakernes skader måtte omfattes.
Videre vurderte Høyesterett om deltakerne hadde krav på erstatning etter § 1 andre ledd bokstav b, som lyder:
«Voldsoffererstatning kan dessuten ytes ved personskade som har oppstått
(…)
- b) i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen.»
Denne bestemmelsen ble tilføyd ved lovendring 30. mars 2012, nettopp for å sikre at ingen av de som hjalp terrorofrene under terrorhandlingene 22. juli 2011 skulle avskjæres muligheten for voldsoffererstatning.
Erstatningsnemnda for voldsofre hadde kommet til at erstatning etter bestemmelsen ikke kunne tilkjennes, og begrunnet dette med at det måtte «kreves en viss grad for kvalifisert hjelp til ofrene» for at bestemmelsen skulle komme til anvendelse.
Høyesterett bemerket at det ikke kunne være noe krav om at det måtte være ytet kvalifisert hjelp for at søkerne skulle bli vurdert etter bestemmelsen. Det måtte være tilstrekkelig at man hadde «ytet bistand til ett eller flere ofre nokså umiddelbart etter at den straffbare handlingen er utført, med sikte på å avverge eller begrense skadefølgene».
Søkerne i denne saken hadde tatt imot flere personer som enten hadde svømt eller blitt fraktet i land med båt fra Utøya. De hadde bistått med trøst, omsorg og pleie i tiden før ambulansepersonell kom til stedet og kunne overta arbeidet. Bistanden ble i tillegg gitt mens terrorhandlingen fremdeles foregikk på Utøya. Høyesterett betegnet denne situasjonen som «ekstraordinær», og tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret om å yte «hjelp» etter bestemmelsen.
Resultatet i saken ble at Erstatningsnemndas vedtak ble opphevet som ugyldige.
Les også om erstatning for sjokkskade her.
