Skadeserstatningsloven § 1-3 handler om sinnssykes erstatningsansvar, og slår fast at ansvaret beror på en konkret rimelighetsvurdering, hvor erstatningsansvar bare kan idømmes dersom det er rimelig med hensyn til den sinnssyke.
Innhold
Kort forklart
Bestemmelsen regulerer erstatningsansvar for «den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden». At personen må befinne seg i en slik forstyrrelse innebærer at vedkommende må ha ha vært i en slik tilstand på handlingstidspunktet.
Innholdet i begrepene «sinnssyk» og «åndssvak» antas å være ensbetydende med de tilsvarende begrepene i straffeloven. Med «sinnssyk» menes i en tilstand av psykose; med «åndssvak» menes psykisk utviklingshemning i høy grad. Begrepet «bevisstløs» er lite omtalt i forarbeidene, men kan presumeres å svare til straffelovens «sterkt bevissthetsforstyrret», jf. strl. § 20 bokstav d.
Den som er sinnssyk på tidspunktet for den skadevoldende handlingen plikter bare å erstatte skaden såfremt dette er «rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers». Rimelighetsvurderingen er avgjørende for et eventuelt erstatningsansvar.
Et vilkår for erstatningsansvar etter bestemmelsen er at skaden må være voldt ved en handling (eller unnlatelse) som innebærer en krenkelse av den alminnelige aktsomhetsnormen, slik at skaden ville ha blitt ansett for å være voldt ved forsett eller uaktsomhet hvis skadevolderen var en «normal» person. Det er imidlertid ikke et vilkår for erstatningsansvar at det er grunnlag for å bebreide den sinnssyke eller åndssvake for vedkommendes adferd. Spørsmålet om ansvar må avgjøres ut fra en bred og sammensatt rimelighetsvurdering, og ikke ut fra den sinnssykes skyldevne. Dette gjelder uansett om skaden er voldt under innflytelse av sykdommen eller ikke.
Også personer som omfattes av bestemmelsen kan pålegges å betale oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, såfremt vilkårene for dette er oppfylt. Et vilkår for erstatningsplikt etter § 3-5 er imidlertid at det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. For å avgjøre om en sinnssyk eller åndssyk person har utvist forsett eller grov uaktsomhet etter § 3-5, må man vurdere om personen, til tross for tilstanden, har eller burde hatt kunnskap om faktiske omstendigheter som gir grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning.
Relevante rettskilder
Ot.prp.nr.48 (1965-1966) Om lov om skadeserstatning i visse forhold, side 30
Lovteksten
§ 1-3. (sinnssykes ansvar m.v.)
1. Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.
Kontakt oss
Har du spørsmål vedrørende erstatningsansvar for personer med psykotiske lidelser eller psykisk utviklingshemmede, eller om erstatning helt generelt? Ta gjerne kontakt med en av våre advokater, og vi vil hjelpe deg med det du måtte lure på. Du kan nå oss på e-post eller telefon for en gratis og uforpliktende samtale, eller benytte deg av kontaktskjemaet under.
Kilder
Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.
Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2009.
Johs. Andenæs, Alm. strafferett, 5. utg. ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn, Oslo 2004
Folkestad, Henriette Suzanne. Skyldkrav og utilregnelighet i skadeserstatningsloven, 2017
