Skadeserstatningsloven § 2-3 regulerer lemping av arbeidstakerens erstatningsansvar overfor skadelidte, lemping av arbeidstakerens skadeansvar overfor arbeidsgiver, samt regressoppgjøret mellom arbeidstakeren og arbeidsgiver.
Innhold
Kort forklart
Bestemmelsens første ledd gjelder arbeidsgiverens rett til å fremme regresskrav mot arbeidstakeren. Arbeidsgiver som får arbeidsgiveransvar for arbeidstaker etter skadeserstatningsloven § 2-1, kan kreve dekning av ham dersom dette finnes rimelig.
Det er flere relevante momenter i rimelighetsvurderingen, blant annet utvist adferd, økonomisk evne og arbeidstakerens stilling. Med utvist adferd siktes her til graden av skyld som arbeidstakeren har utvist. Det vil være rimeligere å la arbeidsgiver kreve regress hvis arbeidstakeren har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, enn om han har utvist så vidt erstatningsbetingende uaktsomhet. Videre vil arbeidstakerens økonomiske evne ha betydning for regresspørsmålet, herunder hans formueforhold, inntekt og inntektsmuligheter o.l. Vurderingstemaet her vil være hvor hardt arbeidstakeren vil rammes av et eventuelt regresskrav. Til slutt vil arbeidstakerens stilling også være relevant. Hvis arbeidstakeren utfører et selvstendig arbeid som krever høye kvalifikasjoner, og arbeidsgiver har begrenset mulighet til å føre tilsyn med arbeidet, vil det tale for at han bør få regressadgang. Listen over relevante momenter er ikke uttømmende, jf. «og forholdene for øvrig», og andre viktige momenter kan foreligge i den konkrete sak.
Bestemmelsens andre ledd gjelder arbeidstakerens ansvar overfor skadelidte, og forutsetter at arbeidstakeren også er personlig ansvarlig overfor skadelidte på grunnlag av utvist skyld. Ansvaret kan lempes hvis forhold som nevnt i første ledd gjør det rimelig, og det finnes forsvarlig også med hensyn til skadelidte. Tanken her er at arbeidstakerens ansvar skal ha samme omfang; skadelidte kan erstatningskravet direkte mot ham, eller arbeidsgiver kan dekke tapet og kreve regress. Hvis arbeidsgiver ikke kan dekke skaden, for eksempel grunnet dårlig økonomisk evne, kan hensynet til skadelidte tilsi et større ansvar for arbeidstakeren.
Bestemmelsens tredje ledd handler om skade som arbeidstakeren påfører arbeidsgiver. Arbeidstakerens erstatningsansvar overfor arbeidsgiver vil etter denne regelen få samme omfang som hans regressansvar etter første ledd.
Relevante rettskilder
Ot.prp.nr.48 (1965–1966) Om lov om skadeserstatning i visse forhold, side 81-82
Lovteksten
§ 2-3. (lemping av arbeidstakers ansvar.)
1. Den som er blitt ansvarlig for arbeidstaker etter § 2-1, kan kreve dekning av ham for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig.
2. Arbeidstakers ansvar overfor skadelidte kan lempes når forhold som nevnt i nr. 1 gjør det rimelig, og det finnes forsvarlig også under hensyn til skadelidte. Arbeidstaker som selv erstatter skaden, kan kreve tilbake det arbeidsgiveren bør bære etter nr. 1.
3. Regelen i nr. 1 gjelder tilsvarende dersom arbeidsgiver gjør krav gjeldende mot arbeidstaker som i hans tjeneste har påført ham skade.
Kontakt oss
Lurer du på hvordan erstatningsansvaret må fordeles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver? Har du andre spørsmål om erstatning? Våre advokater hjelper deg gjerne! Ta kontakt for en gratis og uforpliktende samtale, enten over telefon eller på e-post. Du kan også benytte deg av kontaktskjemaet under.
Kilder
Hagstrøm, Viggo og Are Stenvik. Erstatningsrett, 2. utg. Oslo, 2019.
Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2009.
Nygaard, Nils. Skade og ansvar, 6. utg. Bergen, 2007.
