Skadeserstatningsloven § 3-1 regulerer erstatning for skade på person. Hovedregelen er at skadelidte har krav på full erstatning av økonomisk tap ved personskade. Dette omfatter inntektstap og utgifter i forbindelse med personskaden.
Innhold
Kort forklart
Skadeserstatningsloven § 3-1 er hovedregelen ved utmåling av erstatning for personskade. Med personskade menes enhver skade på person, både fysisk og psykisk. Det kan være skade etter trafikkulykke, som følge av vold, yrkesskade eller pasientskade.
Erstatningen skal fullt ut kompensere for skadelidtes økonomiske tap som følge av personskaden. Hvis personskaden er av varig og betydelig art, vil skadelidte i tillegg ha krav på menerstatning. Menerstatning er erstatning for tapt livsutfoldelse, for eksempel at skadelidte ikke lenger kan fortsette med fritidsaktiviteter. Skadelidte vil ha krav på erstatning uavhengig av om personskaden er påført forsettlig eller uaktsomt. Hvis skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, vil skadelidte også ha krav på oppreisningserstatning.
Bestemmelsen slår fast at skadelidte har krav på erstatning for lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Dette omfatter utgifter i forbindelse med skadehendelsen, inntektstap frem til domstidspunktet, fremtidig tap av arbeidsinntekt som følge av personskaden og utgifter til legehjelp, transport o.l. i ettertid. Felles vilkår for dekning av tapspostene er at utgiftene må være nødvendige, påregnelige og rimelige.
Det følger av bestemmelsens andre ledd at erstatning for inntektstap og fremtidig erverv skal fastsettes særskilt, og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg arbeidsinntekt. Dette er et uttrykk for skadelidtes selvstendige plikt til å begrense skadeomfanget. Det er den arbeidsinntekt som med rimelighet kan forventes av skadelidte som skal legges til grunn. Hva som er rimelig i det konkrete tilfelle må vurderes på bakgrunn av skadelidtes evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Tanken er at skadelidte ikke skal kunne sitte med hendene i fanget og vente på erstatningsutbetalingen. Hvis han er i fysisk og psykisk stand til å komme seg ut i arbeidslivet, skal han utnytte sin restarbeidsevne.
Det skal gjøres fradrag for lønnsinntekt under sykdom, offentlige ytelser og forsikringsytelser ved erstatningsutmålingen. Skadelidte plikter å uttømme de ytelsene som han har rett på, og det forutsettes at han søker om offentlige ytelser før han krever ordinær personskadeerstatning. Erstatningen skal, sammen med øvrige ytelser, gi full erstatning – men ikke mer enn det.
Relevante rettskilder
NOU 1977:33 Om endringer i erstatningslovgivningen, side 45
Lovteksten
§ 3-1. (erstatning for skade på person).
Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.
Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.
Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.
Kontakt oss
Lurer du på om du har krav på erstatning etter personskade? Eller har du andre spørsmål vedrørende erstatning eller erstatningsutmåling? Våre advokater hjelper deg gjerne. Ta kontakt for en gratis og uforpliktende samtale ved å ringe oss, sende oss en e-post eller benytte deg av kontaktskjemaet under.
Kilder
Hagstrøm, Viggo og Are Stenvik. Erstatningsrett, 2. utg. Oslo, 2019.
Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2009.
Nygaard, Nils. Skade og ansvar, 6. utg. Bergen, 2007.
