Skadeserstatningsloven oppstiller regler om erstatning for skade, enten på person eller gjenstand. Lovens kapittel 5 inneholder alminnelige bestemmelser, hvorav § 5-1 regulerer skadelidtes medvirkning.
Innhold
Lovteksten
Skadeserstatningsloven § 5-1 lyder som følger;
- Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Dette gjelder likevel ikke dersom skadelidte på skadetiden ikke hadde fylt 10 år.
- Som medvirkning reknes det også når den direkte skadelidte eller erstatnimgssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden.
- Reglene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende ved medvirkning av andre personer eller forhold som den direkte skadelidte eller erstatnimgssøkeren i denne sammenheng hefter for.
Kort forklart
Det klare erstatningsrettslige utgangspunktet er at skadelidte har krav på full erstatning når vilkårene for erstatning er oppfylt. Avkortning på grunnlag av skadelidtes medvirkning er et unntak fra dette, og gjelder som et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp. Prinsippet slås fast i skadeserstatningsloven § 5-1, hvorav det bestemmes at erstatning kan settes ned eller falle bort dersom skadelidte har «medvirket til skaden ved egen skyld». Hvorvidt slik avkortning skal finne sted, beror i alle tilfeller på en sammensatt helhetsvurdering.
Første ledd
Bestemmelsens første ledd angir grunnvilkåret for avkortning grunnet skadelidtes medvirkning. Dersom grunnvilkåret er oppfylt, gir bestemmelsen anvisning på at avgjørelsen av hvorvidt erstatningen skal settes ned eller falle bort, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Uttrykket «kan» viser til at spørsmålet om avkortning må avgjøres helt konkret.
Grunnvilkåret
Det følger av ordlyden at grunnvilkåret for avkortning grunnet skadelidtes medvirkning, er at skadelidte har «medvirket til skaden ved egen skyld». I dette ligger det egentlig to vilkår, herunder et krav om årssakssammeheng og et skyldkrav.
Hva gjelder skyldkravet, referer dette seg til det tradisjonelle erstatningsrettslige skyldbegrepet om bebreidelse/uaktsomhet. Det følger av forarbeidene at bestemmelsen omfatter både forsettlig medvirkning fra skadelidtes side, men også alle grader av uaktsomhet, herunder grov og simpel uaktsomhet. Kort og upresist er vurderingstemaet om skadelidte kunne og burde ha handlet annerledes.
Les mer generelt om det erstatningsrettslige skyldkravet.
Hva gjelder kravet om årsakssammenheng, innebærer passusen om at skadelidte ved «egen skyld» har «medvirket» til skaden et krav om årsakssammenheng mellom skyld og skade. Det er dermed et vilkår at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom skadelidtes egen uaktsomhet og skaden. I den forbindelse er det et poeng å presisere at det ikke vil være grunnlag for avkortning i en situasjon hvor skadelidte har opptrådt klanderverdig, men hvor skaden hadde inntruffet og fått i hovedsak samme omfang uavhengig av skadelidtes egen skyld. Skadelidtes egen uaktsomhet må følgelig være en av årsakene til skaden, slik at skaden ville være hindret eller redusert dersom skadelidte hadde handlet slik han burde.
Trykk her for å lese mer om kravet til årsakssammenheng.
Helhetsvurdering
Dersom skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld, herunder at grunnvilkåret er oppfylt, beror det på en skjønnsmessig helhetsvurdering om avkortning skal finne sted. Avgjørende etter ordlyden er om avkortning finnes «rimelig». I denne rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på «atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers». Avgjørende for vurderingen er i hovedsak hvorvidt skadelidtes opptreden er av en slik karakter at den «bør kunne få betydning for hans erstatningskrav», jf. forarbeidene.
Det følger av forarbeidene at bestemmelsen ikke innebærer en uttømmende regulering av momenter som kan vektlegges. Også andre forhold enn de som særskilt er nevnt, vil etter forholdene kunne være rimelig å ta i betraktning, jf. uttrykket «forholdene ellers». Forarbeidene gir anvisning på at det kan legges vekt på om skaden er utslag av risikofylt virksomhet, om skadevolderen har ansvarsforsikring og om skadevolderen har handlet uaktsomhet i tillegg til at han har et objektivt ansvar.
Andre ledd
Bestemmelsens annet ledd gir uttrykk for prinsippet om skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Det heter her at når skadelidte «har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden», skal dette regnes som medvirkning til skaden fra skadelidtes side.
Uttrykket «latt være i rimelig utstrekning» viser til det samme skyldkrav som bestemmelsens første ledd. Uttrykket «fjerne eller minske risikoen» gjelder tiltak forut for skadehendelsen, og viser til situasjoner der skadelidte før skaden inntraff har unnlatt å foreta nødvendige tiltak for å redusere muligheten for skade. Alternativet «etter evne å begrense skaden» gjelder etter forarbeidene også tiltak forut for skaden. Det følger imidlertid av rettspraksis at regelen også blir knyttet til etterfølgende unnlatelse, herunder plikt til å avgrense omfanget av skaden, jf. Rt.2015.989 avsnitt. 33.
I den nevnte dom uttalte Høyesterett at avgjørende er om skadelidte har unnlatt å gjøre det som «med rimelighet kan forventes for å begrense tapet». Dette klargjør at skadelidtes tapsbegrensningsplikt er begrenset til det man med rimelighet kan forvente.
Tredje ledd
Bestemmelsens tredje ledd gjelder tilfeller av såkalt passiv identifikasjon. Det heter her at reglene om medvirkning i første og annet ledd også får anvendelse ved medvirkning fra andre personer som skadelidte i denne sammenheng hefter for. Medvirkning fra en annen person skal da bedømmes på samme måte som om skadelidte selv hadde medvirket til skaden.
Slik kan medvirkning av «andre personer» som skadelidte hefter for gi grunnlag for avkortning. Det presiseres i forarbeidene at passiv identifikasjon reiser vanskelige spørsmål, og det er uklart hvor langt prinsippet i dag rekker. Hensikten med tredje ledd var dermed ikke å avklare området for passiv identifikasjon i erstatningsretten, men snarere å vise til gjeldende regler om passiv identifikasjon slik disse fremgår av lovgivningen eller rettspraksis.
Relevante rettskilder
Ot.prp.nr.75 (1983-1984), se særlig s. 64-65
Rt.2015.989
Advokathjelp
Har du spørsmål om utmåling av erstatning, eller til erstatning mer generelt? Eller har du behov for bistand i en sak? Vi bistår med hjelp. Ta kontakt per telefon eller e-post for en uforpliktende og gratis forhåndsvurdering av din sak. Du kan også benytte kontaktskjemaet nedenfor så tar vi kontakt med deg.
Kilder
Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.
Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2009.
