Hva står det i skadeserstatningsloven?

En dommerhammer med teksten "Skadeserstatningsloven" over

Skadeserstatningsloven, også kalt erstatningsloven, regulerer et individs krav på erstatning som følge av påført skade i ulike sammenhenger. Det kan være tale om skade påført på arbeidsplassen, skade påført av tredjemenn, eller om tingskade og annen formuesskade. Her gis en forenklet oversikt over de viktigste reglene i skadeserstatningsloven.


Ansvar i visse særlige forhold

Erstatningsloven kapittel 1 inneholder bestemmelser om erstatningsansvar i særskilte forhold. Dette gjelder blant annet barns ansvar, foreldres ansvar, sinnssykes ansvar og ansvar for dyr.

Barns ansvar følger av § 1-1. Barn under 18 år vil kunne bli erstatningsansvarlige for skade som de volder både ved forsett (med vilje) og uaktsomt. Det tas riktignok sikte på en konkret rimelighetsvurdering der alder, utvikling, den utviste atferd, økonomisk evne og forholdene ellers vil være av betydning.

I skadeserstatningsloven § 1-2 er foreldres ansvar regulert. Av bestemmelsen følger det at foreldre, på visse vilkår, plikter å erstatte skade som deres barn under 18 år har voldt. Vilkåret er at foreldrene må ha «latt det mangle på tilbørlig hensyn» eller på annen måte ikke har gjort det som «etter forholdene er rimelig å kreve» av dem for å forhindre skadeforvoldelse. Dette følger av bestemmelsens første ledd. I annet ledd fastslås det at foreldre i alle tilfeller, det vil si uansett om de har egen skyld i skaden, plikter å svare for skade som deres barn under 18 år har voldt forsettlig eller uaktsomt. Vilkåret i denne sammenheng er at barnet må bo sammen med foreldrene, samt at foreldrene må ha omsorgen for barnet. I slike tilfeller er erstatningsansvaret begrenset oppad til 5000 kroner for hver enkelt skadevolding.

Sinnssykes ansvar fremgår av § 1-3, mens skadeserstatningsloven § 1-5 inneholder regler om ansvar for dyr.

Les om hundeeiers erstatningsansvar her.

Arbeidsgivers ansvar

Skadeserstatningsloven kapittel 2 regulerer arbeidsgivers og det offentliges ansvar.

I § 2-1 fastslås det at arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt av arbeidstaker i de tilfeller der skaden er gjort under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Det er i tillegg et vilkår at de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten, er tilsidesatt. Arbeidsgiver vil likevel ikke være ansvarlig for arbeidstaker i slike tilfeller dersom arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. Er dette tilfellet, sier man gjerne at arbeidstakeren har handlet helt på egen hånd. Da vil det ikke være rimelig å pålegge arbeidsgiver et erstatningsansvar. I bestemmelsens annet og tredje ledd er det for øvrig definert hva som menes med arbeidsgiver og arbeidstaker i denne sammenheng.

Etter § 2-2 kan arbeidsgiverens ansvar på visse vilkår lempes, det vil si settes ned. Vurderingen vil måtte foretas etter lovens § 5-2. Dermed vil ansvaret kunne lempes dersom det etter en konkret vurdering fremstår «urimelig tyngende» for den ansvarlige, her arbeidsgiver. I tillegg vil det kunne foretas lemping dersom det i det «særlige tilfelle er rimelig» at skadelidte selv helt eller delvis bærer skaden. Det er i begge tilfeller tale om en høy terskel. Hovedregelen er altså at arbeidsgiver er fullt ut ansvarlig. Det er kun i særlige tilfeller det kan bli tale om lemping.

§ 2-3 regulerer på sin side lemping av arbeidstakers ansvar. Arbeidstakers ansvar overfor skadelidte kan lempes dersom den utviste atferd, den økonomiske evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig gjør det rimelig, og det i tillegg finnes forsvarlig overfor skadelidte.

Skade på person og for andre personlige krenkelser

Kapittel 3 i skadeserstatningsloven er det mest omfattende kapitlet. Her angis erstatningsreglene ved blant annet skade på person og for andre personlige krenkelser. I tillegg finner vi regler om erstatning for etterlatte ved tap av forsørger (§ 3-4), samt erstatning for krenking av privatlivets fred (§ 3-6) og for ærekrenkelser (§ 3-6 a).

Les mer om erstatning etter ærekrenkelser her.

Erstatning for skade på person

Erstatning for skade på person er regulert i skadeserstatningsloven § 3-1. Bestemmelsen fastslår i første ledd at erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Skadelidte skal med andre ord ha dekket sitt reelle økonomiske tap, herunder erstatning for påførte og fremtidige merutgifter, samt for påført og fremtidig inntektstap.

I annet ledd er det fastslått hvordan erstatning for fremtidig inntektstap skal fastsettes. Her vil skadelidtes muligehter for å skaffe seg inntekt ved arbeid være avgjørende. Arbeidsmuligheten skal fastsettes ut fra det som med rimelighet kan ventes av skadelidte på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Arbeid i hjemmet vil i denne forbindelse være likestilt med arbeid. Verdt å merke seg er at det i erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for offentlige ytelser som skadelidte får, herunder trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning mv. Var skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år, gjelder for øvrig egne utmålingsregler for fremtidig inntektstap etter § 3-2 a.

Ménerstatning

Ménerstatning i skadeserstatningsloven § 3-2 er erstatning for varig og betydelig skade av medisinsk art. Man sier gjerne at denne typen erstatning skal kompensere for tapt livsutfoldelse, det vil si at det er tale om erstatning for ikke-økonomisk tap. Om det er tale om en varig og betydelig skade (fysisk eller psykisk) av medisinsk art, avgjøres etter invaliditetstabellen som er innatt i ménerstatningsforskriften. Erstatningen skal fastsettes med hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Også ved utmålingen av ménerstatningen skal det gjøres fradrag for ytelser som skadelidte får fra det offentlige. Dette, forutsatt at ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.

Oppreisning(serstatning)

I skadeserstatningsloven § 3-5 er det angitt regler om oppreisningserstatning for skade av ikke økonomisk art. Oppreisning kan kreves av skadevolder dersom han forsettlig (med vilje) eller grovt aktløst enten har voldt skade på person eller har krenket eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3. § 3-3 henviser til en rekke bestemmelser i straffeloven, herunder bestemmelsene om frihetsberøvelse, trusler og voldtekt mv. Oppreisning kan etter bestemmelsen ytes i tillegg til ménerstatning. Denne typen erstatning ytes som en engangssum og fastsettes etter en konkret skjønnsmessig rimelighetsvurdering. I bestemmelsens annet ledd fastslås det at dersom det er flere som i fellesskap har voldt skade, kan det fastsettes separate krav om oppreisning for den enkelte ansvarlige. I denne forbindelse skal det legges vekt på den økte belastningen for skadelidte av at det var flere deltakende skadevoldere.

Tingskade og annen formuesskade

Har man blitt påført skade på ting eller andre formuesgoder, finnes erstatningsreglene i erstatningslovens kapittel 4.

§ 4-1 angir selve utmålingen av erstatningen. Bestemmelsen fastslår at ved tingskade og annen formuesskade skal man som skadelidt ha dekket sitt økonomiske tap. Hva det økonomiske tapet er må fastlegges konkret i det enkelte tilfellet.

Dersom skaden dekkes av skadelidtes forsikring, kan skadelidte likevel gå direkte på skadevolder dersom visse vilkår er oppfylt. Skaden må enten være voldt av skadevolder ved forsett (med vilje) eller grov uaktsomhet. Alternativt kan skadelidte gå på skadevolder dersom skaden er voldt i skadevolders yrke, ervervsvirksomhet eller likestilt virksomhet. Dette følger av erstatningsloven § 4-2 første ledd.

I de fleste tilfeller vil det økonomiske tapet dekkes av skadevolderens forsikringsselskap. Det er dermed også behov for såkalte regressregler. Det vil si at forsikringsselskapet har en viss adgang til å kreve det beløpet de har ytt til skadelidte, tilbake fra skadevolder. Denne adgangen er regulert i § 4-3.

Skadelidtes medvirkning

I skadeserstatningsloven § 5-1 finner vi den generelle bestemmelsen om betydningen av skadelidtes medvirkning. I de tilfeller hvor skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle helt bort. Forutsetningen er riktignok at dette fremstår rimelig, tatt i betraktning skadelidtes atferd og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Det er altså tale om en konkret, helhetlig rimelighetsvurdering.

I annet ledd presiseres/utvides medvirkningsbegrepet. Her følger det nemlig at det også regnes som medvirkning når skadelidte eller erstatnigssøkeren har latt være å i rimelig utstrekning fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden. Det er altså viktig at man som skadelidt ikke forsøker å forverre den aktuelle skaden. Motsetningsvis forventes det at man, dersom man har mulighet til det, foretar handlinger som reduserer sannsynligheten for at skade skal inntreffe.

«Medvirkning kan bestå i en aktiv handling eller en unnlatelse. Et eksempel på en handling er å kjøre bil i ruspåvirket tilstand. En unnlatelse kan illustreres av sakene der skadelidte har trosset bilbeltepåbudet, og har blitt påført en større skade enn om bilbeltet hadde vært brukt.» Kilde: Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok, Oslo, 2016, s. 393.

Lemping av erstatningsansvar

§ 5-2 er den generelle lempingsregelen. Et erstatningsansvar kan i alle tilfeller lempes dersom en konkret rimelighetsvurdering tilsier at det opprinnelige ansvaret vil være «urimelig tyngende» for den ansvarlige. Det er tale om en høy terskel, det skal altså en del til for å få lempet et erstatningsansvar. I selve vurderingen vil følgende forhold være av betydning; skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers.

I bestemmelsens annet punktum fastslås det at erstatningsansvaret også kan lempes dersom det i «særlige tilfeller» fremstår «rimelig» at skadelidte helt eller delvis bærer skaden. Også her er det tale om en konkret helhetlig rimelighetsvurdering.

Flere skadevoldere

Det er også en særregulering for de tilfeller der skaden er voldt av flere. Dersom det er flere skadevoldere ved samme skade, svarer skadevolderene en for alle og alle for en. Det innebærer at skadelidte kan kreve én av skadevolderene for hele erstatningssummen, typisk den som fremstår best bemidlet. Et viktig poeng er riktignok at man som skadelidt ikke kan kreve hele erstatningssummen av flere av skadevolderene. Da må kravene stykkes opp. Skadelidte skal ikke få dekket mer enn det som er det faktiske økonomiske tapet.

I enkelte tilfeller vil den eller de skadevolderene som har måttet betale erstatningssummen til skadelidte kunne ha et regresskrav overfor de andre skadevolderene. Dette innebærer at de skadevolderene som ble krevet av skadelidte, kan fremsette krav overfor de øvrige skadevolderene om at disse skal tilbakebetale deler av den sum som ble utbetalt til skadelidte. Et regresskrav innebærer altså et oppgjør innad mellom skadevolderene etter at skadelidte har fått dekket sitt erstatningskrav.

Kontakt oss for advokathjelp

Har du spørsmål knyttet til erstatningskrav eller trenger du bistand i en erstatningssak? Våre advokater har god erfaring med ulike typer erstatningssaker og hjelper deg gjerne. Det er helt gratis og uforpliktende å ta kontakt med oss. Det er først ved enighet mellom klient og advokat om ytterligere bistand at det vil påløpe utgifter. I denne forbindelse er det riktignok verdt å merke seg at flere allmenne forsikringsordninger vil dekke denne typen utgifter. Om din forsikring dekker utgifter knyttet til bistand fra advokat, finner vi raskt ut sammen. Kontakt oss gjerne på telefon, e-post eller ved å benytte kontaktskjemaet nedenfor.

Vanlige spørsmål

Hva er erstatning?

Erstatning er et krav som fremsettes overfor den som har påført skadelidte en skade. Skaden må typisk ha medført et økonomisk tap. Det er dette økonomiske tapet erstatningen er ment å kompensere for. I enkelte tilfeller vil det også være grunnlag for å få erstatning for ikke-økonomisk tap. Dette gjelder særlig ved personskader (fysisk og/eller psykisk). Her vil det typisk ytes ménerstatning og/eller oppreisningserstatning.

Når kan jeg kreve erstatning?

Erstatning kan kreves dersom tre overordnede vilkår er oppfylt. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag; en lovbestemmelse som angir at skadevolder kan holdes ansvarlig på det aktuelle grunnlag. Det må foreligge et økonomisk tap. Til sist må det være adekvat årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og skaden. Det vil for øvrig kunne foreligge andre tilleggsvilkår i det enkelte tilfellet, avhengig av hva slags skade erstatningen skal kompensere for.

Hvor mye kan jeg kreve i erstatning?

Hvor mye man som skadelidt har krav på i erstatning avhenger av flere forhold. Det vil eksempelvis være av betydning hva slags skade man er påført: er det personskade, tingskade, tap av forsørger mv.? Innenfor disse kategoriene er det igjen store forskjeller vedrørende selve erstatningsutmålingen. I enkelte tilfeller skal erstatningen fastsettes etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, mens den andre ganger beror på standardiserte regler, som eksempelvis ménerstatningen.

Har jeg noen plikter som skadelidt i en erstatningssak?

Er man skadelidt i eller forut for en erstatningssak er det særlig viktig å være oppmerksom på at man har en tapsbegrensningsplikt, samt at erstatningen vil kunne settes ned eller falle helt bort dersom man selv med egen skyld har medvirket til skaden. Nærmere i tapsbegrensningplikten ligger at man i rimelig utstrekning må fjerne eller minske risikoen for skade og at man etter evne må begrense skaden. I begge tilfeller er det tale om en konkret vurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

I hvilke tilfeller kan et erstatningskrav settes ned eller falle bort?

Som antydet like ovenfor kan et erstatningskrav settes ned eller falle bort i sin helhet dersom skadelidte anses for å ha medvirket til skaden. Det samme gjelder dersom skadelidte ikke overholder tapsbegrensningsplikten sin; å i rimelig utstrekning fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden. Et erstatningskrav kan også lempes (settes ned) i andre tilfeller. Da er vilkåret at ansvaret fremstår ¨urimelig tyngende¨ for den ansvarlige. Hvorvidt dette er tilfellet må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering ut fra de momenter som er oppstilt i skadeserstatningsloven § 5-2.

Kilder

Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok, Oslo, 2016.

Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2012.

https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/7439/thesis.pdf?sequence=2

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Våre erstatningsadvokater står bak nettstedet Erstatning.no®. Vi holder til i Oslo, men vi bistår til enhver tid hundrevis av personer i hele landet med å kreve erstatning

    Har jeg krav på erstatning?
    Får jeg dekket mine advokatutgifter?
    Har jeg noen frister å forholde meg til?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!