Yrkesskadeforsikringsloven regulerer arbeidsgivers lovpålagte plikt til å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine arbeidstakere. Lovens § 2 angir legaldefinisjonene av begrepene «arbeidsgiver» og «arbeidstaker».
Innhold
Lovteksten
I loven menes med
a) arbeidsgiver: det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste
b) arbeidstaker: enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, tjenestepliktige i Forsvaret og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l.
Kort forklart
Begrepene «arbeidsgiver» og «arbeidstaker» er definert i lovens § 2 bokstav a og b. Begrepene bestemmer de sentrale plikt- og rettighetssubjektene i loven, hvorav «arbeidsgiver» er pliktsubjekt og «arbeidstaker» er rettighetssubjekt; arbeidsgiveren har plikt til å tegne forsikring som i første rekke sikrer arbeidstakeren. Definisjonene av henholdsvis «arbeidsgiver» og «arbeidsgiver» må følgelig leses i lys av hverandre for å avgjøre om det foreligger et arbeidsgiver/arbeidstaker-forhold.
Det er skadeerstatningslovens definisjoner som er lagt til grunn for definisjonene, og det er slått fast i rettspraksis at arbeidstaker- og arbeidsgiversbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven tilsvarer de samme begrepene i skadeerstatningsloven.
Les også om yrkesskadeforsikringsloven § 16.
Bokstav a – «arbeidsgiver»
Det følger av bestemmelsens bokstav a at med «arbeidsgiver» menes «det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste». Stat og kommune vil her være «det offentlige». Uttrykket «enhver annen» indikerer at loven er altdekkende, herunder at både privatpersoner og juridiske personer kan være arbeidsgivere. Med juridiske personer menes blant annet selskaper, korporasjoner og andre sammenslutninger.
Det avgjørende for om det er tale om en «arbeidsgiver», er om vedkommende «har noen i sin tjeneste». Det er bare den som har noen i sin tjeneste som er arbeidsgiver. Det følger av forarbeidene at det må foreligge et tjeneste- eller arbeidsforhold. Arbeidsgiver er altså den som har en slik avtale eller arbeidsordning med en annen slik at denne blir hans arbeidstaker. Dette vil typisk være tilfelle når en person er ansatt hos en annen, enten heltid eller deltid.
Det kan imidlertid også foreligge et arbeidsgiver/arbeidstaker-forhold ved enkeltstående oppdrag. Her må det riktignok trekkes en grense mot selvstendige oppdrag. Relevante momenter vil her være arten og selvstendigheten av arbeidet. I forarbeidene nevnes det blant annet tilfeller når oppdragsmottakeren selv holder redskaper og utstyr, og ikke er undergitt instruksjoner med hensyn til den nærmere utførelsen av arbeidet. Medlemskap i yrkesorganisasjon på arbeidsgiver- eller næringsdriversiden og hvordan oppgjøret er avtalt er andre viktige momenter. Det vil i alle tilfeller være det reelle innholdet i avtalen eller arbeidsordningen som avgjør om det foreligger et arbeidsgiver/arbeidstaker-forhold.
Bokstav b – «arbeidstaker»
Begrepet «arbeidstaker» er definert i lovens § 2 bokstav b. Det heter her at «arbeidstaker» er «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste (…). Bestemmelsen lister opp en rekke persongrupper som det ellers kunne vært tvil om var arbeidstaker eller ikke.
Definisjonene viser at begrepet «arbeidstaker» omfatter hele skalaen av den virksomhet som skjer i arbeidsgiver regi. Arbeidstaker vil først og fremst være den som er ansatt hos arbeidsgiver, enten fast eller deltid. Når det foreligger et klart ansettelsesforhold, vil vedkommende være arbeidstaker uavhengig av arbeidets art og selvstendighet.
En person kan også være arbeidstaker ved enkeltstående oppdrag. Også her må det trekkes en grense mot selvstendige oppdragstakere. Som eksempel kan nevnes en entreprenør som tar på seg et oppdrag, hvorav vedkommende ikke vil være oppdragsgiverens arbeidstaker. Det presiseres i forarbeidene at utgangspunktet må være at det er de som omfattes av det tradisjonelle arbeidstakerbegrepet som skal vernes, idet det er de som gjør en innsats for en arbeidsgiver. Et viktig moment vil her være at vedkommendes personlige arbeidsinnsats står sentralt i et arbeidstakerforhold, mens arbeidsresultatet står mer sentralt når det er tale om selvstendige oppdrag.
Les dommen inntatt i Rt.2013.342 for en nærmere utredning av sentrale momenter i grensedragningen mellom selvstendige oppdragstakere og arbeidsgivere. Dommen er avsagt etter arbeidsmiljøloven, men idet definisjonene er identiske har den betydning også for forståelsen av definisjonene i yrkesskadeforsikringsloven.
Les om yrkesskadeforsikringsloven § 17 her.
Relevante rettskilder
Ot.prp.nr.44 (1988-1989) Om lov om yrkesskadeforsikring, se særlig s. 85
Rt.2013.342
Advokathjelp
Våre erfarne advokater bistår klienter i erstatningssaker over hele landet. Lurer du på om du har et krav etter yrkesskadeforsikringsloven, eller har du spørsmål om gjeldende yrkesskadeforsikring? Ta kontakt med oss for en uforpliktende og gratis samtale. Ta kontakt mer telefon eller e-post, eller benytt kontaktskjemaet nedenfor så tar vi kontakt med deg.
Les mer om yrkasskadeerstatningslovens ulike bestemmelser her.
Kilder
Lødrup, Peter. Lærebok i erstatningsrett. 6. utgave. Oslo, 2012.
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/73631/542.pdf?sequence=1&isAllowed=y
