Lov om yrkesskadeforsikring, herunder yrkesskadeforsikringsloven, trådte i kraft 1.januar 1990. Sammen med folketrygdloven, er yrkesskadeforsikringsloven ment å gi skadelidte full kompensasjon i forbindelse med yrkesskader. I Norge er alle arbeidsgivere lovpålagt å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine ansatte, og forsikringen reguleres av yrkesskadeforsikringsloven. Her gis en oversikt over yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser.
Innhold
Lovens virkeområde, definisjoner – kapittel I
Virkeområde – hva og hvem som omfattes
Yrkesskadeforsikringslovens første bestemmelse angir lovens saklige og geografiske virkeområde. I bestemmelsens første ledd heter det at loven gjelder ved «personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgiver i riket».
Når det gjelder hva som omfattes, omfatter begrepet «personskade» både skader og sykdom. Tingsskader og rene formuesskader faller imidlertid utenfor lovens virkeområde. Videre gjelder loven som utgangspunkt kun når arbeidstaker er ansatt hos arbeidsgiver «i riket». Det er arbeidsgiver som må være «i riket». Når det gjelder hvem som omfattes, får loven kun anvendelse på arbeidstakere. Loven dekker dermed ikke skade på andre enn arbeidstakere.
Definisjoner
Begrepene «arbeidsgiver» og «arbeidstaker» er nærmere definert i lovens § 2 bokstav a og b. Begrepene bestemmer de sentrale plikt- og rettighetssubjektene i loven.
Loven definerer en arbeidsgiver til «det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste», jf. § 2 bokstav a. Det offentlige vil her være stat og kommune. Uttrykket «enhver annen» betyr at loven er altdekkende, hvorav både privatpersoner og juridiske personer kan være arbeidsgivere. Det sentrale for å avgjøre om det foreligger et arbeidsgiver/arbeidstaker- forhold, er om vedkommende «har noen i sin tjeneste». Arbeidsgiver er altså den som har en slik avtale eller arbeidsordning med en annen slik at denne blir hans arbeidstaker. Dette vil være tilfelle når en person er ansatt hos en annen, men det kan også foreligge et arbeidstaker/arbeidsgiverforhold ved enkeltstående oppdrag.
Begrepet «arbeidstaker» er definert i lovens § 2 bokstav b. Det heter her at arbeidstaker er «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste (…)». Definisjonen indikerer at begrepet «arbeidstaker» omfatter hele skalaen av den virksomhet som skjer i arbeidsgivers tjeneste. Arbeidstaker vil først og fremst være den som er ansatt, enten fast eller deltid. Det kan imidlertid også foreligge et arbeidstaker/arbeidsgiver-forhold ved enkeltstående oppdrag, men det må trekkes en grense mot selvstendige oppdragstakere.
Yrkesskadeforsikring – kapittel II
Plikt til å tegne forsikring – objektiv forsikringsordning
Som nevnt innledningsvis plikter alle arbeidsgivere å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine arbeidstakere. Dette følger av lovens § 3, hvor det i første ledd heter at arbeidsgiver «plikter å tegne forsikring (yrkesskadeforsikring) til dekning av yrkesskade og yrkessykdom». Videre heter det at «Yrkesskadeforsikringen skal gi rett til full erstatning uten hensyn til om noen har skyld i skaden». Det er altså tale om en objektiv forsikringsordning, herunder at arbeidstaker har krav på full erstatning uavhengig av skyld.
Lovens utgangspunkt er at alle arbeidsgivere plikter å tegne forsikring, men Staten er unntatt fra denne forsikringsplikten. Dette følger av § 3 annet ledd. Arbeidstakere i stat eller kommune som er unntatt fra forsikringsplikten, kan imidlertid kreve erstatning direkte fra arbeidsgiveren, jf. tredje ledd.
Nærmere om yrkesskadeforsikringen
Lovens § 4 gir nærmere regler om yrkesskadeforsikringen. Utgangspunktet etter bestemmelsens første ledd er at den obligatoriske forsikringen etter lovens § 3 må tegnes hos en offentlig godkjent forsikringsgiver. Foruten norske forsikringsgivere, kan også utenlandske forsikringsselskaper benyttes forutsatt at de har hovedsete innen EU eller EØS. Videre må forsikringsgiveren være tilsluttet en forening av slike yrkesskadeforsikringsselskaper (yrkesskadeforsikringsforeningen, YFF), jf. fjerde ledd.
Ansvarsforsikring
Det presiseres i lovens forarbeidene at yrkesskadeforsikringen ikke er en ansvarsforsikring i den vanlige betydningen av ordet, herunder at den ikke dekker erstatningsansvar for forsikringstakeren. Skadelidte kan følgelig kreve erstatning direkte fra forsikringsselskapet, uten at arbeidsgiveren er personlig ansvarlig. Dette er bakgrunnen for presisjonen i bestemmelsens tredje ledd, hvor det heter at yrkesskadeforsikringen i forholdet mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren skal anses som en ansvarsforsikring. Dette gjelder selv om forsikringstakeren selv ikke er ansvarlig for de skader som dekkes av loven.
Direkte krav mot forsikringsgiver
Et viktig utgangspunkt i forsikringsmodellen som loven bygger på, er at arbeidstaker kan gå direkte på forsikringsgiveren. Dette slås fast i lovens § 5 første ledd. Det heter her at «yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte». Bestemmelsen gir en regel om direkte krav, hvorav arbeidstaker kan kreve erstatning direkte fra forsikringsgiveren.
Hvilken forsikringsgiver som svarer – konstateringstidspunktet
Det vil være det forsikringsselskapet arbeidsgiver hadde tegnet forsikring i da skade eller sykdom ble konstatert som plikter å utbetale erstatningen, jf. annet ledd. Ansvaret er dermed knyttet til konstateringstidspunktet, herunder tidspunktet skaden eller sykdommen ble konstatert. Konstateringstidspunktet defineres i annet ledd tredje punktum, hvorav en skade eller sykdom anses konstatert på det tidspunkt da skadelidte enten
a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp
b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller
c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen
Opphør av forsikringsavtale
Dersom en forsikringsavtale opphører å gjelde «svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft», jf. lovens § 6. Regelen har som formål å sikre at arbeidstakere ikke går uten yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapets ansvar er imidlertid tidsbegrenset, hvorav forsikringsgiverens ansvar likevel faller bort senest fire måneder etter opphøret av avtalen.
Manglende forsikring
Dersom arbeidsgiver har unnlatt å tegne pliktig yrkesskadeforsikring, kan arbeidstaker fremme krav om erstatning mot YFF (de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven), i fellesskap for arbeidstakerens krav, jf. lovens § 7. Forsikringsgiveren vil i utgangspunktet være solidarisk ansvarlige og vil måtte bære det økonomiske ansvaret i fellesskap. Til gjengjeld oppstiller lovens § 8 regler om regress, hvorav YFF har rett til å kreve erstatningsoppgjøret tilbake fra arbeidsgiver som har unnlatt å tegne yrkesskadeforsikring.
Personlig ansvar
I lovens § 8 første ledd slås det fast at arbeidsgiver «hefter ikke overfor arbeidstakeren for krav etter loven». Uttrykket «krav etter loven» betyr krav på dekning for slik skade som går inn under § 11, hvorav arbeidsgiver overfor arbeidstaker er fritatt for slike krav. Når lovens vilkår er oppfylt, kan arbeidstaker kun kreve erstatning av det ansvarlige forsikringsselskapet. Arbeidstakeren kan likevel kreve erstatning fra arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven.
Regress
Lovens § 8 annet ledd gir en viktig regel om regress. Etter annet ledd første punktum har arbeidsgiver et generelt regressansvar overfor forsikringsselskapet dersom skaden er voldt ved forsett. Etter annet ledd annet punktum kan forsikringsgiveren kreve regress mot en uforsikret arbeidsgiver når de har utbetalt erstatning etter lovens § 7. Regressretten gjelder her uavhengig av skyld.
Skader som skal dekkes av yrkesskadeforsikringen, erstatningens størrelse – kapittel III
Dekningsområde – bedriftsvilkårene
Lovens § 10 slår fast det klare utgangspunkt om at yrkesskadeforsikringen «skal (…) dekke skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Uttrykket «skal» illustrerer at arbeidstaker har et rettskrav mot forsikringsselskapet på dekning av skade som går under loven. Hvilke skader og sykdommer som går inn under loven er nærmere presisert i § 11 første ledd. Uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» angir de såkalte bedriftsvilkårene. Bedriftsvilkårene bestemmer hvilke skader og sykdommer som er erstatningsrettslig vernet etter loven.
«I arbeid»
Uttrykket «i arbeid» viser kort og upresist til arbeidstakerens ordinære arbeidsoppgaver. Dette vil omfatte arbeid i henhold til instruks eller arbeidsordre og gjøremål som har tilknytning til det ordinære arbeidet slik som for eksempel hvilepauser, lunsjpauser på arbeidsstedet. Kriteriet «i arbeid» vil først og fremst ha betydning når ulykken skjer utenfor arbeidsstedet, slik som for eksempel på sosiale utflukter eller ærender.
«På arbeidsstedet»
Kriteriet «på arbeidsstedet» gir anvisning på en geografisk avgrensning. «På arbeidsstedet» vil normalt være arbeidstakers faste arbeidssted, men kan variere etter arten av arbeidet. Er det tale om ambulerende virksomhet, vil arbeidstaker være forsikret der vedkommende til enhver tid utfører sitt arbeid. Det må imidlertid trekkes en grense mot daglig transport til og fra arbeidsstedet, som ikke vil være omfattet av loven, med unntak for transport i arbeidsgiver regi.
«I arbeidstiden»
«I arbeidstider» peker på at arbeidstaker er yrkesskadedekket i arbeidstakers normale arbeidstid, herunder tidsrommet mellom start og slutt på arbeidstiden. Det må imidlertid nevnes av en ikke praktiseres vilkåret «i arbeidstiden» fullt så strengt dersom arbeidstaker er på arbeidsstedet.
Skader og sykdommer som skal dekkes av forsikringen
Lovens § 11 regulerer hvilke skader og sykdommer som skal dekkes av yrkesskadeforsikringen. Etter § 11 skal yrkesskadeforsikringen dekke følgende skader og sykdommer;
a) skade og sykdom forårsaket av en arbeidsulykke (yrkesskade)
b) skade og sykdom som i medhold av folketrygdlovens § 13-4 er likestilt med yrkesskade
c) annen skade eller sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser
I § 11 annet ledd oppstilles det en såkalt presumsjonsregel. Det heter her at skade og sykdom som nevnt i § 11 første ledd bokstav b skal som et klart utgangspunkt anses forårsaket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. vilkårene i § 10. Det gjøres unntak fra dette dersom forsikringsgiveren kan bevise at «dette åpenbart ikke er tilfelle». Det gjelder her en skjerpet bevisregel, jf. uttrykket «åpenbart».
Tredje ledd fastslår prinsippet om at arbeidstakeren skal tas som han eller hun er. Det skal ses bort fra fra arbeidstakerens «særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen». Det skal dermed være uten betydning hvorvidt vedkommende er særlig mottakelig for den aktuelle typen skade eller sykdom. Det gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom den særlige mottakeligheten må anses som «den helt overveiende årsak».
Erstatningspostene – tap som omfattes
Hvilke tapsposter som kan kreves erstattet reguleres av lovens § 12. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at skadelidtes økonomiske tap skal dekkes fullt ut. Dette gjenspeiles i lovteksten hvor det heter at yrkesskadeforsikringen skal dekke «lidt tap, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden». Typiske tapsposter vil her være inntektstap og såkalte merutgifter. Det kan også gis særskilt menerstatning dersom skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art.
Les mer om vilkårene for menerstatning ved yrkesskader.
Det presiseres i første ledd siste punktum at loven ikke gjelder oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Her vil det være skadeerstatningsloven § 3-5 som gjelder.
Erstatningsutmålingen
Lovens § 13 gir regler om erstatningsutmålingen. Bestemmelsen må leses i lys av § 12, som lister opp hvilke tapsposter som kan kreves erstattet. Bestemmelsen henviser til skadeerstatningslovens kapittel 3, og det heter at skadeerstatningsloven gjelder «så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov». Dette betyr at det for erstatningsutmålingen for yrkesskader i utgangspunktet vil være reglene i skadeerstatningsloven som er avgjørende.
Hva gjelder erstatningsutmålingen ved yrkesskader vil det særlig være skadeerstatningsloven §§ 3-1, 3-2 og 3-4 som er aktuelle.
Medvirkning
Det er et generelt erstatningsrettslig prinsipp at erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom skadelidte har medvirket til skaden. En slik avkortningsregel følger av lovens § 14. Det heter her at erstatning kan «settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden». Det stilles her krav til graden av uaktsomhet, hvorav alminnelig uaktsomhet ikke er tilstrekkelig for å avskjære eller avkorte skadelidtes krav på erstatning.
Foreldelse
Som alle andre pengekrav kan også krav om yrkesskadeerstatning foreldes. Dette følger av lovens § 15. Foreldelsesfristens lengde er tre år, og fristen starter å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet». Det er altså kunnskapstidspunktet som er avgjørende for når fristen starter å løpe. Kort og upresist vil kunnskapskravet være oppfylt når skadelidte arbeidstaker har kunnskap om skaden og at den kan gi rett til erstatning fra yrkesskadeforsikringen, jf. uttrykket «de forhold som begrunner kravet».
Bestemmelsens annet ledd slår fast at foreldelsesfristene i foreldelsesloven § 9 og forsikringsavtale loven ikke gjelder, men at foreldelsesloven for øvrig får anvendelse så langt den passer.
For det tilfellet krav er meldt til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen er utløpt, vil kravet foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt, jf. tredje ledd. Det gjelder imidlertid en tidsbegrensning, hvorav foreldelsesfristen ikke forlenges dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet.
Les mer om foreldelse av krav på yrkesskadeerstatning.
Ufravikelighet, saksbehandling, forholdet til andre lover, straff – kapittel IV
Ufravikelighet
Det følger av lovens § 16 at «avtaler som begrenser arbeidstakers rettigheter etter loven er ugyldige». Yrkesskadeforsikringsloven er dermed ufravikelig til vern for arbeidstakere. Dette innebærer at eventuelle arbeidsavtaler som gir dårligere vern enn det som følger av loven vil være ugyldige. Avtaler som gir bedre vern kan imidlertid gyldig inngås, jf. uttrykket «begrenser».
Forholdet til andre lover
Hva gjelder forholdet til andre lover, vil forsikringsavtaleloven gjelde for yrkesskadeforsikring dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av yrkesskadeforsikringsloven eller går fram av sammenhengen. Forsikringsavtaleloven vil på denne måten være bakgrunnsrett for yrkesskadeforsikringen.
Straff
Ved forsettelig eller uaktsom overtredelse av lovens § 3, herunder arbeidsgiverens plikt til å tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine arbeidstakere, straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Straffeansvaret er dermed knyttet til «forsettelig eller uaktsom overtredelse» av arbeidsgivers obligatoriske plikt til å tegne forsikring.
Les også om yrkesskadeforsikringsloven § 18 her.
Les også om yrkesskadeforsikringsloven § 19 her.
Advokathjelp
Lurer på om du har et krav etter yrkesskadeforsikringsloven? Våre erfarne advokater bistår klienter over hele landet. Ta kontakt med oss for en uforpliktende forhåndsvurdering av din sak. Kontakt oss per telefon eller e-post, eller fyll inn kontaktskjemaet nedenfor så hører du fra oss!
Kilder
Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.
Ot.prp.nr.44 (1988-1989) Om lov om yrkesskadeforsikring
Narvland, Runar. Yrkesskade, Oslo, 2021.